Maritrarit

En erfaring rikere 

Av Marit Andersen 

Min gode Tyri Gut er en veldig hardfør type. Jeg fikk han for snart to år siden og det har vært så å si problemfritt. Selv er jeg ganske så usnobbet, så mitt hestehold er enkelt og greit. Jeg har minimalt med utstyr, pynting og dilling har jeg ikke greie på. For et års tid siden leitet jeg etter ny stallplass og tenkte i all min naivitet: ”Fri tilgang på grovfor, det jo være supre greier. Er jo bare å trene masse så blir’n ikke feit!”. Så vi flyttet til et sted der gutten fikk gå i en stor flokk med vallaker og spise all rundball han bare ønsket. Og det gjorde han, til gangs. Det jeg ikke hadde vært lur nok til å sette meg inn i, før jeg tok denne avgjørelse, var å undersøke litt om fjordingens fordøyelsessystem. Nå må det sies, i desperat forsøk på å forsvare meg selv, at Tyri er min første hest og mine kunnskaper om foring kanskje ikke var optimal. Men man lærer så lenge man lever, noen sier til og med at man blir klok av skade. Og de som sier det har så rett. Gampen min ble FEIT! 100 kg for feit. Jeg trente og trente, men hesten fikk bare dårligere kondis. Han ble sløv og slapp og hans noe rampete, morsomme personlighet ble nesten borte. Uerfaren og sta som jeg er, ble jeg litt blind for alle disse signalene. Ville ikke helt innse at hesten hadde forandret seg både fysisk og psykisk.

Tyri hviler ut etter endt arbeidsøkt

Men så kom det en vårdag. Jeg hadde optimistisk meldt meg på helgekurs i dressur for en svært dyktig instruktør. Kurset kostet meg mer enn jeg hadde råd til, men jeg hadde god tro på at både hest og rytter ville bli nye og bedre i løpet av denne helgen. Slik gikk det altså ikke. Instruktøren tok et skjevt blikk på tjukkebolla-feita og ba om å få ri noen runder. Og i det han satte seg i salen utbrøt han, så alle inni og utenfor ridehuset hørte det; ”Herregud… det er jo som å sitte på diger en tønne!” Instruktøren var flink han og fikk utrolig nok fart på gampen. Han var faktisk aldri så lite imponert over arbeidsviljen til denne lille kula. Helga var lærerik, men jeg fikk ikke helt valuta for pengene siden jeg fort fant ut at jeg stilte med en hest uten kondis. På slutten av helga oppdaget jeg plutselig to kuler ved bakhasen. Kulene var på størrelse med valnøtter og ganske harde. Treningen ble avbrutt og det var bare å reise hjem. Etter noen dager kom veterinæren for å ta en titt. Hun mente det kunne være seneskjedebetennelse i en av bøyesenene. Han fikk betennelsesdempende medisin og beskjed om å skritte en halvtime to ganger om dagen. Vi fikk også streng beskjed om at hesten måtte ned i vekt!Etter en måned var kulene like ille. Veterinæren kom og ny behandling påbegynt. Denne gangen gikk den ut på å skritte to timer om dagen.

Nok en måned gikk og hesten ble ikke bedre. Da ble vi omsider sendt til Bjerke dyrehospital der de tok røntgen og ultralyd. Her fant de ut at hesten har en kraftig seneskjedebetennelse i fremre bøyesene. Kun ro og medisiner kunne kurere dette. Vi fikk også beskjed om at dette kunne bli en kronisk lidelse og dersom det ikke leget seg selv måtte det sprøytes, med de farene det innebærer. Hesten måtte settes i en liten sykepaddock, for å forhindre han i å så mye som å tenke på å løpe. Og jeg skulle leie han rolig, 10 – 20 minutter om dagen. To måneder skulle det være slik. Så var det tid for veiing. 570 kg veide han! Dette mente veterinæren var 100 kg for mye. ”Fjordingen trenger lite mat” sa veterinæren. ”Gi han 6-7 høy og ikke la han komme i nærheten av kraftfôr. Det kan være næringsfattig høy, men litt vitaminer må han få. Bare sånn fra FK, trenger ikke noe dyre, fancy saker”

På Bjerke Dyrehospital

Hjem bar det, lettere bekymret og tankefull. Hvordan slanker man en hest som ikke skal bevege seg på to måneder? Blir hesten min frisk, han er jo bare 6 år?To måneder sneglet seg av gårde. Og tiden var inne for ny kontroll på Bjerke. Fremdeles var det en liten kul der, så jeg var litt usikkert på hva dommen ville bli. Hesten ble mønstret og beinet undersøkt. ”Denne hesten er frisk, du kan bare begynne å trene han igjen” kvitert veterinær Holm. Åh, så letta jeg var! Fire måneder med bekymring og styr var over. Og det som nok en gledelig overraskelse: vekta stoppet på 550 kg! 20 kg hadde han slanket seg, kun med riktig foring.Hva som var årsaken til seneskjedebetennelsen er usikkert. Veterinæren hadde kun sett noe lignende på spranghester som hadde slått seg på bommen. Men de hadde sterke mistanker om at overbelasting pga. vekt var årsaken. Det hjalp i alle fall ikke på. Nå er det gått nesten et halvt år siden slankekuren ble påbegynt og jeg har fått en ny opplevelse av hesten min. Han er gladere, mer våken, rampestrekene er tilbake og sist men ikke minst; livet hans er forlenget. Hvor mye han veier nå vet jeg ikke, men han er betraktelig slankere.

Jeg er en erfaring rikere, det er sikkert og visst. Lommeboka føler det ikke helt på samme måte. Det ble en dyrkjøpt erfaring. Men det spiller ingen rolle. Tyri Gut’n min er frisk og jeg er igjen verdens lykkeligste hesteeier!

Hoppende glad!