Takker Karine for bildene!

Sommeren startet med en knallfestival på Vinstra sammen med countrygirl-gjengen (Camilla, Tone, Marit) og Team stadig full-gjengen fra Sigdal. Vi countrygirls’ene tok kurs i linedance, mens Team stadig full stort sett var full. Noen helger etter gikk turen til Seljord og der var det like moro og så vi omentrendt de samme artistene. Haha! Snakk om harryliv

Vinstra 3 – 6 juli

Planen var egentlig å telte på Vinstra. Camilla og jeg pakket bilen hennes midt sagt full med dyner, puter, mitt gigatelt, madrasser, hatter osv. Vi fartet oppover og fant noe vi trodde skulle være en litt rolig plass. Dette var feil. I løpet av et par dager ble vi omringet av partybusser med sinnssyke anlegg. De dundret hele døgnet. Greit nok det, men man får jo fanden ikke sove om natta før man er så sliten at selv hørselen kutter ut. Heldige meg fikk innpass i partybussen sammen med Aksel. Vi hadde stillhet, dobbelseng, do, vask, kjøleskap og annen luksus! Stakkar Tone og Camilla ble forlatt i teltet der det sikkert var 100 grader og et helvetes bråk. Men sånn går det når man ikke har type med egen buss.

De blide countrygirls på konsert!

Solskinn

Været var helt fantastisk under hele festivalen. Tror det var over 25 grader hele tida. Rundt om kring fylte folk vann i det man kunne fylle vann i, som barnebasseng eller planet på pick upen. Brannvesnet kjørte rund med brannbilen og leverte vann. Jeg prøvde fortvila å bli brun, men ble som vanlig bare rosa.

Cowboyen og cowboyinna

Ekte cowboy

Skal man være en ekte cowboy (og det er man jo) da må man ha diverse ting. Man må blant annet ha en skikkelig hatt. I og med at hatten min kostet 79 kr på festmagasinet standard følte jeg meg ikke særlig ekte. Min kjære Aksel forbarmet seg over meg å gav meg en flott ny hatt. Hatten er av strå og ferdig tilslitt i ekte cowboystil.

Min nye hatt!

Mitt nye belte!

Fysisk aktivitet

Aktivitetsnivået på festival er ikke høyt. I år tenkte jeg man kunne gjøre noe med dette så jeg tok med meg en hoppeball (en sånn med to håndtak på som de fleste hadde som barn). Hoppeballen kan i tillegg øke rideferdighetene til en cowboy. Ballen ble imidlertid lite brukt da de fleste fant ut at det var veldig tungt å hoppe rundt på en slik.

Aksel på ridetur

Countrymusikk

For de fleste som drar på festival er det ikke musikken, men festen som er hovedattraksjonen. For meg er det begge deler og årets høydepunkter var selvfølgelig Hellbillies, Vassendgutane, Too Far Gone og et fantastisk jenteband som heter Cowboy Crush (de kunne synge utrolig fort, aldri hørt maken)

Årets spilleliste på ryggen til en ukjent mann

Kjekkeste mannen, han er ikke på festival for musikken sin del…!

Seljord 25 – 27 juli

Cowgirls’ene hadde fått nok med en festival i år og ble dessverre ikke med til Seljord. Men Ann-Kristin (står bak hatten på bildet under) og jeg kastet oss i bilen fredag etter jobb og suset nedover. Team Stadig full hadde vært der siden onsdag og var godt i gang. Vi ble godt mottatt med diverse alkoholer og resultatet for helgen ble som vist på bildet under. Forøvrig var været topp denne helga også og det var en knallbra festival!

Tja…

Vi har for første gang startet sprang. Hinderne var ikke høyere enn 40 cm, vi klarte oss og fikk vår første (og hittil eneste) sløyfe. Stevnet var på stallen vår, Stall Årås, i regi av Oslo og Akershus fjordhestlag.

Vi har også vært på dressurstevne i Nittedal. Starte LC:1 og rei godkjent program. Ingen plassering, men fornøyd hest og rytter

Kjørekurset på Starum med Lene Kragh i slutten av april var utrolig bra. Trodde jeg skulle sitte der å være helt nybegynner hele helga, men endte opp med å både kjøre litt dressur og presisjon. Tyri viste seg å være en super kjørehest. Er veldig grei å sele opp og oppfører seg greit i vogna. Var en topp helg med masse læring og moro. Hilser til alle kursdeltakerne! Topp gjeng!

    Gutten som kan gå på bittet:-D

Her har vi vår første gallopp med vogn. Kjempegøy! Tyri syntes det var litt tungt…

     Sele av. Fornøyd kusk!

     Koser meg i sola

I går var den årets første ordentlige vårdag. Sola skinte fra klar himmel og graderstokken viste 10 varmegrader. Fikk masse energi av denne nydelige dagen, endte opp med å tilbringe fire timer på stallen. Hadde endel å fikse før jeg skal reise på kjørekurset til helga. Manen fikk seg en stuss og diverse pakket og klargjort. Men så klart ble det tid til en god time i salen. Rei litt dressur på banen og tok noen strekker gallopp på jordene. Tyri var utrolig nok ganske så heit, noe han aldri er når han er alene på tur. Satte avgårde i full gallopp bare jeg såvidt smattet, ristet på hodet og var helt i hundre. Kanskje hesten min begynner å få kondis??! Hurra!

Bildene er knipset av Vilde Eggen med hennes superkamera!

Til helga er det endelig er det klart for kjørekurs på Starum. Det er Lene Kragh som skal instrurere og hun skal visst være svært dyktig iflg. alle kuskene på stallen. Gleder meg veldig, men er litt smånervøs også. Første gangen jeg skal reise så langt med Tyri alene. Håper alt går bra med hestehenger og kjøring. De gangene jeg har transportert han tidligere har han vært veldig grei. Går rett på hengeren og står i ro. Men hester er uforutsigbare dyr og veien er lang, to timer å kjøre. Også er det alle tingene man må huske å ta med seg – grimer, for, bøtter, seletøy, børster, beinbelegg osv. osv. Heldigvis forbarmet Stine seg over meg i dag og insisterte på å lage en huskeliste for meg. Stine er konkurransekusk og har årevis erfaring med reising med hest.  I tillegg lånte hun meg alle tingene jeg har glemt å skaffe før turen. Tusen takk Stine, du er en knupp!

 Lånte vogna til Camilla her en kveld og tok en liten testtur. Tyri var kjempeflink. Stod dønn i ro når vi spente for vogna, jeg tror egentlig han benyttet sjansen til å ta seg en liten lur.

Jeg har verdens søteste lille bil, Laila Røder heter den. Hun er rød, miljøvennlig, billig og nesten helt ny. Det er en Peugeot 107 som bare bruker en halvliter bensin på mila og som kun slipper ut 109 g/km CO2. Bilen er pålitelig og den smiler alltid, den er rett og slett en trivelig liten bil. Verkstedbesøk har ikke vært noe tema, den tikker og går med sin 1 liters motor. Det er bare ett lite minus med min kjære Laila, hun er for liten til å trekke hestehenger. Og når jeg skal på tur med Tyri Gut’en er det et svare styr for å få lånt en bil. Som regel er det stakkars Camilla som må til pers med sin grove Mercedes-Benz, men jeg skjønner at i lengden kan jeg ikke plage henne med dette. Så tanken har streifet meg – skal jeg selge lille Laila til fordel for en større doning? Problemet er bare det, at når man er både hesteeier og bileier har man ikke det største innholdet i bankkontoen. Og Peugeoten Laila er for ny til å selge uten å gå i et lite underskudd. Dessuten må jeg ta til takke med en noe tilårskommet bil hvis jeg bestemmer meg for å bytte. Valgets harde kval… Økonomen i meg sier NEI, hesteelskeren sier JA! Hvis noen skulle plages av å ha noen titusenkroner for mye er det bare å si fra, jeg skal gi de et godt hjem

Den andre gutten er litt enklere å holde ren, han ruller seg ikke i gjørma (som jeg vet da). Han er den jeg bruker mest tid på for tiden for han bor ikke i en stall og man trenger ikke hestehenger for å flytte han. Han er aldeles herlig og verd å bruke all ledig tid på. Han er den til høyre på bildet 

-

Vi dressurryttere er veldig opptatt av at hesten MÅ gå på bittet. Gjør den ikke det føler vi oss raskt som dårlige ryttere med stri hest. Selv spenner jeg meg veldig i armer og skuldre når jeg jobber med dette. Noe som gjør at hesten blir stum og stri og jeg får fryktelig vondt i skuldrene. Jeg føler meg ikke fornøyd med ridningen og er stiv og støl i skuldre og nakke i dagesvis. Jeg trengte ikke engang å nevne dette problemet for instruktøren Annika for hun så det umiddelbart. Og hun visste råd! En av tingene som må ligge til grunn for vellykket dressurridning er en avslappet og balansert rytter.

 Øvelser for avspenning av rytter:

• Fokuser på å følge sporet nøye, hele tiden planlegge rideveiene.
• Trave på volte med begge tøylene i en hånd mens man gjør store sirkler med armen.
• Sakse med underarmen opp og ned i takt med hesten trav. Tøylene i begge hender.
• Ta underarmen ut til sidene i takt med traven. Annenhver høyre og venstre.
• Ikke tenke på at hesten skal “gå i riktig form”. Dette vil komme når naturlig når man mestrer disse øvelsene.
• Tålmodighet (ikke min strekeste side akkurat, må øves mye på)

-

Når jeg begynte å slappe av var det hesten som skulle trenes. Noe av det jeg sliter mest med på Tyri er framdrift. Han er en stor, grov fjording og er naturlig ganske treg og lat. Men han er veldig arbeidssom og seig. Andre instruktører har mast veldig på å drive han fram, noe som gjort at jeg har lagt til meg noen uvaner - som å drive voldsomt fra setet og konstant sjenkelbruk. Dette funker ikke! Overdreven setebruk gjør at hesten får vondt i ryggen og for mye sjenkler gjør hesten sjenkeldød og ulydig. Annika bad meg sitte stille i salen og følge hestens bevegelser. For å få han fram uten å mase: et trykk med sjenkel. Lystrer han ikke, legger man på pisken. Det tok ikke mange minutter før hesten hadde skjønt dette, hadde grei framdrift og lystret sjenkel for bøying og vending. Samtidig gjorde vi overgangsøvelser. Skritt til trav og trav til skritt med bruk av setet og lette, dynamiske tøyletak. Hele tiden endret man voltens størrelse og passet på at den var rund og sentrert. Super øvelse for å få hesten lydig for hjelperne, bøye seg etter sporet, være fokusert og skjerpet. Deretter gjorde vi samme øvelser fra trav til galopp. Etterhvert var hesten utrolig myk og smidig, lett i stegene og myk i munnen.

Denne måten å ri på passet meg utrolig godt. Det var humant og positivt for både hest og rytter. Instruktøren kom med positive kommentarer hele tiden, noe som forsterket mestringsfølelsen. Hun kunne sikkert sagt mye negativt om Tyri, i stedet for å si noe negativt kom hun med øvelser tilpasset hesten. Dette fikk meg fjernet fra enhver begrensende tanke om meg selv eller hesten. Hun fikk meg til å føle meg som en god rytter og inspirert til å arbeide videre fra det nivået vi er på nå. 

Etter timen var jeg naturligvis sliten, men på en tilfredstilt måte. Og det beste av alt: ingen følelse av melkesyre i skuldre og nakke!

Også må jeg si takk til “stallgutt” Aksel som gadd å se meg ri i halvannen time, tok bilder, bar høy og vann… Sånne gutter vil vi hestejenter ha!